Stakkars, stakkars Anna. Sverige opplever nå historiens verste GP-resultat og er for første gang ikke å finne i en finale siden de kom inn i GP i 58.

Sangen var ikke god nok og fremførelsene på prøvene vekslet mellom direkte dårlige, via middels til generalprøven bare timer før semifinalen hvor hun endelig fikk det til. Selv jeg som alltid tippet at Sverige ikke ville kvalifisere seg, begynte å øyne svensk finaleplass.

Nervøsiteten ødela for Anna. Stemmen og kroppsspråket talte sitt tydelige språk. Til tider var det ubehagelig å se på. Dette har ingenting med talent å gjøre, men med rutine og ren teknikk som hun manglet. Hun sang før Safura fra Aserbajdsjan – en oppvisning i kreativ kontroll og artisteri. Kontrasten var åpenbar, og Sveriges bidrag fortonte seg plutselig som et selvmål.

Sveriges tap er ingen spøk i Sverige. Landet er en pop-supermakt. Pop er et fag og industri. Svensk P3 har dunket ut popmusikk siden 1962, hele fem år før BBC i Storbritannia begynte med det samme. Pop er i det svenske blodet. Derfor er de dårlige tapere, fordi dette er alvor. Innerst inne drømmer enhver svenske om at en dag oppstår et nytt ABBA. Dermed blir de ofre for sin egen suksess – og de mest synlige ofrene er de svenske GP-bidragene.

Nå håper jeg inderlig at Sverige og svensk media behandler Anna på en redelig måte. De svenske “kvällstidningarna” er beryktede for sin krasse stil og hensynsløse fremferd, så det er å håpe at de besinner seg i dette tilfellet.

Anna gjorde sikkert så godt hun kunne. Da kan man ikke forlange noe mer.

Midt oppi Sverige-sjokket er det all grunn til å gratulere Georgia, Kypros og Romania med finaleplass – alle med norske krefter. Også gratulasjoner til Danmark som under sending presterte sin beste fremførelse. Personlig er jeg litt lei meg for at Nederlands gla’sang ikke kom med.

Nå går Sverige amok. Vi går til finale. Nei, det er aldri kjedelig i GP!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende