Temaet som opptok over 3000 pressefolk fra over 50 land i Beograd etter prøvene i går kveld er det store store kjolekræsjet mellom Sveriges Charlotte Perelli og Ukrainas Ani Lorak. Kjolene er så å si identiske, de er i et ukjent sølvmateriale som hopper og danser når dens beboer bare såvidt flagrer med øyevippene og begge ser ut som om de er kjøpt på romjulssalg for 49,99 hos Åhlens. Men, enhver kvinnes største mareritt er et faktum: kjolene er identiske!

Denne grensesprengende og meget viktige nyheten i GP-historien antas å nå Dagbladet en gang ved St. Hans-tider. Deres hovedoppslag i går om at jeg hetser NRKs Per Sundnes skriver seg fra en blogg på min private webside datert 7. mai – så det går jo ikke akkurat fort der i gården.

Jeg hetser aldeles ikke Per Sundnes og i hvert fall ikke NRK. Men jeg forbeholder meg retten til å skjelle ut voksne som går i pels som Sundnes gjør. Det er et heslig syn. Ingen i 2008 (eller i 2007 da dette synet åpenbarte seg på norske fjernsynsskjermer) behøver å gå i pels. Det er vulgært, stygt og motbydelig. Jeg er kvasi-dyreverner og kvasi-vegetarianer, det betyr at jeg avskyr folk som bruker pels, mens jeg selv går i skinnsko – skjønner? Jeg spiser ikke kjøtt, men fisk – skjønner? På min webside forklarte jeg bakgrunnen for mine vellykkede Sundnes-vitser som handler om ham som pelsbruker.

Nå til de viktige begivenheter i livet: Perelli og Loraks kjoler. I kveld er Perelli start nr.2, Lorak nr. 4. Deres sanger er begge raske, iørefallende og meget bra fremførte – og begge er superfavoritter.

Perelli, som vant MGP i 1999 med Take Me To Your Heaven, er en flott artist med en stemme som overrasker positivt. Siden GP-seieren har hun vokst voldsomt som artist og menneske – hennes Monica Zetterlund-tolkninger er ikke annet enn forbausende gode. Lorak er superstjerne øst for Ljubljana, har et drivende godt scenshow og er stormpopulær. Det store spørsmålet er: hvilken kjole vinner i kveld?

Oversatt til musikk handler dette om svensk schlager eller ukrainsk superpop. Det er du der hjemme i godstolen som bestemmer. Tast inn nummeret til 2008, tjenesten koster 19 kroner og 99 øre og overskuddet går til en ny pels til han Per Sundnes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld heier Norge på Jentutt’n!

Da jeg vokste opp var det tre jenter som satte Norge på hodet og gjorde alle i godt humør. Det var Jentutt’n, Norges landslag i kvinnelangrenn som vant OL-gull i Grenoble i 1968. De var Inger Aufles, Berit Mørdre og Babben Enger Damon. Bare ”Jentuttn’n ” ble nevnt på radio eller fjernsyn stod landet stille og de var folkehelter. Flotte jenter med bena på bakken og i skisporet og samtidig uvirkelig stjerner for et helt folk. De gav også ut en singel som ble en landeplage, men de var, når sant skal sies, flinkere til å gå på ski enn å synge.

Dagens ”Jentutt’n” kan synge og setter også Norge på hodet – på sin måte. Mira Craig har skrevet Norges GP-bidrag Hold On, Be Strong, Maria Haukaas Storeng – bare Maria i GP-land – synger, og kveldens kommentator er Hanne Hoftun. For noen flotte jenter vi har – de er Jentutt’n!

Mira Craig skriver og fremfører popmusikk med røtter i svart musikk. I Norge er dette selvsagt en minoritet blant monoriteter og hun har alle odds mot seg. Norge liker nemlig ikke popmusikk og popmusikk blir sjelden eller aldri viet noen oppmerksomhet. For å få oppmerksomhet i Norge må du ha ”kredibilitet”, som på norsk heter ”troverdighet”, og du må lage musikk som tiltaler bortskjemte middelaldrende menn i Oslo som til enhver tid definerer hva som er kvalitetsmusikk i sine respektive fora. Takket være moderne teknologi lever popmusikken sitt eget gode liv, og er ikke avhengig av førnevnte middelaldrende menn.

Å skrive en sang på tre minutter krever sin kvinne. Den skal sitte, den skal huskes og publikum skal ønske å høre den igjen. Prøv det, den som vil! Mira Craig har gjennom karrieren vist å ha øre for et fengende refreng og har respekt for popsangens krevende dramaturgi. I så måte er Hold On, Be Strong et skoleeksempel til tross for en noe haltende begynnelse, men etter 35 sekunder ser hverken Mira eller Maria seg tilbake og Hold On, Be Strong er blitt en norsk popklassiker. Bravo, jenter!

Ho Maria fra Senja har gått gradene på de skjeve bredder. Hun er en godt voksen jente som har sett både for- og baksider av det glamorøse showbizlivet. Derfor står hun så trygg, så flott, så sikker på scenen i kveld og bare synger ut hjertet sitt. Det har tatt tid, men avogtil i livet skal ting ta tid. Stå hainn a’, Maria!

I kveld debuterer Hanne Hoftun som kommentator. Hanne har gått gradene i NRK-systemet, hun har et meget godt språk og en misunnelsesverdig diksjon. Ved siden av topp faglig kompetanse har hun humor og hjerte på rette sted, og det må du nesten ha i dette galematias av en direktesending. Rikignok vil de udyktige sjefene hennes at hun ”ikke skal ta plass” og ”være nøytral”, det må selvsagt Hanne blåse i når hun skal være ”objektiv” til tøydukken fra Irland. For sitere et Grand Prix-entusiast som hadde meget blanke øyne: ”Tenk, Jostein, hun er mer enn gjennomsnittlig interessert i Grand Prix!” Bedre skussmål kan du ikke få fra den kanten. Tiltredes, Hanne, dette klarer du så bra!

Da heier vi på ”Jentutt’n våres” i kveld! Gjett om de gjør så godt som de kan alle tre, og uansett hvordan det går, er vi like gla’ i dem!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er dagen før dagen før Norge skal i ilden. I mellomtiden verserer veddemålene, teoriene og synsingene. Men noen sannerheter har vi å holde oss til selv her i GP-land: det er seerne der hjemme som bestemmer, cup er cup, ballen er rund, GP er GP, og ingen vet noenting før resultatlisten foreligger.

Et nytt element i synsingen og kakafonien av mer eller mindre velbegrunnete meninger er skillet mellom øst og vest i Europa. Vest beskylder Øst for å stemme på hverandre og etablere såkalte ”blokker”. Som om Storbritannia-Irland, Norge-Sverige, Hellas-Kypros, Frankrike-Monaco-Sveits, Tyskland-Østerrike og Be-Ne-Lux ikke har gjort annet den siste mannsalderen enn å stemme på hverandre. De som hevder noe annet er kunnskapsløse og mener mot bedre vitende.

På høyden av imperialismen og victoriatiden skev den britiske forfatteren Rudyard Kipling (1865-1936): ”Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet”. Riktignok skrev han dette fra sitt ståsted i India rettet mot London, men hadde han rett? Er øst og vest seg selv nærmest og kan de aldri møtes? GP-statistikk gjennom mer enn 50 år motbeviser dette til en viss grad, for i GP har man stort sett stemt etter sanger med unntak av noen dramatiske år der storpolitikk overskygget alt annet, som den nordeuropeiske boikotten av MGP i Spania under Franco-regimet i 1970.

Vi er bare mennesker, uansett hvor i bor. Det er da naturlig å nikke gjenkjennende, trampe takten, le, like og stemme på noe som man er fortrolig med enten man kommer fra Stjørdalen eller fra en av Kievs drabantbyer?

I fjor tok den norske delegasjonsledelsen, sammen med Sverige, til orde for å dele inn MGP i en ”øst” og en ”vest”-sone. Det var virkelig skammelig og for en gangs skyld var det pinlig å være norsk i MGP-sammenheng. Norge har alltid, på nordmenns vis, vist oss som inkluderende, rause og særdeles gode tapere – i den sistnevnte øvelsen har vi god trening siden vi er MGPs mest-tapende land. Sverige har som regel vært dårlige tapere og skjelt og smelt og skyldt på alle andre hvis det ikke har gått deres vei.

Sveriges hovedstad Stockholm ligger som kjent øst for både Praha og Ljubljana, uten at noen kaller Sverige et ”østland”. Tvertimot, de ser seg selv som verdens navle, USAs 51. stat og geberder seg som om de var plassert på øvre Manhattan. I denne sammenhengen er det klinkende klart at verdens navle i hvert fall ikke ligger på Marienlyst, Oslo 3, Indre Oslofjord, så den norske delegasjonen gjør klokt i å vaske munnen sin, få seg litt god gammeldags folkeskikk og besitte et minimum av almennkunnskaper før de stotrer seg frem i den store, vide verden.

Geografi er gøy. Er Malta, Kypros og Hellas ”østland”? Hva med Tyrkia? Geografi blandet med kultur og kunnskap er gøyere. Når Ukrainas Ari Lorak bare befolker scenen og fjernsynsskjermer med sin overbevisende popsang Shady Lady er hun som spyttet ut av en amerikansk eller britisk ultrakosmopolitisk slagerfabrikk. Samtidig virker Sveriges Charlotte Perelli som om hun kommer fra dulgte hotellnattklubber i Kiev.

Er det til å bli klok på? Nei, og deri ligger mye av GPs fascinasjon. Dermed opphever vi engang for alle skillet mellom øst og vest i GP – i hvert fall for i år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel overstått ”søttandes” som i Beograd bl.a. ble markert ved at ”de fire store” og vertslandet Serbia hadde sine første prøver. Disse fem går direkte til lørdagens finale.  ”De fire store” er Frankrike, Spania, Storbitannia og Tyskland, de fire landene som betaler mest for å sende MGP. I internasjonal fjernsynsindustri betemmes prisene på fjernsynsprogrammer etter befolkningsstørrelse. Altså, Island betaler mindre for en Friends-episode enn Norge – det må da sies å være rett og rimelig.

Men i MGP som eller i livet er det aldeles ikke størrelsen det kommer an på. ”De fire store” har de siste årene slitt for å hevde seg noe særlig og de har nesten uten unntak sendt noen gjesp av noen bidrag.

Britene unnskylder seg med at de blir utsatt for taktisk stemmegiving fordi de er et land i krig. Dette holder ikke stikk, siden de gjennom hele GP-historien har okkupert Nord-Irland uten at det har lagt en demper på poengstrømmen – allerminst fra Irland. Det har visst ikke streifet dem at bidragene er langt under pari og glemmes av en hel verdensdel nesten før sangene er ferdige. Så også i år med en eller annen finalist fra et eller annet talentshow som synger et eller annet forglemmelig mas om kjærlighet etter mønster ”tenk om”. Ja, tenk om, dere – alvorlig talt, ladies and gentlemen!

Tyskland er Tyskland med alt det innebærer av forbehold. For å si det diplomatisk: det er ikke ofte Tyskland er kompatibel med resten av Europa. Hvis slikt skjer, er det med noe uventet, som glittersjokket Wadde Hadde Dudde Da nr.5 i 2000, etniske Reise nach Jerusalem nr. 3 i 1999 eller den gjennomsjarmerende, overforelskede Can’t Wait Until Tonight nr. 8 i 2004. I år stiller de med stormpopulære No Angels – en slags L’Oreal-utgave av De syngende husmødre – som overbevisende synger Disappear – Forsvinn – og det løftet håper jeg inderlig de holder.

Spania er best når det gjør det de er best på: ildfull latino –  hvilket gjenspeiles på resultatlisten. I år er det hverken ildfullt eller latino, men rett og slett en vennegjeng som åpenbarer nachspiel-fylla si for Europa. Lekkert? Neppe. Spansk fjernsyn kan takke seg selv, de inviterte hele landet til å spille inn egne GP-videoer på internett, og Baila el chiki chiki – som er like fælt som det høres – ble resultatet. Kors deg og styr unna Mallorca i år!

Frankrike er det mest interessante av ”de fire store”. De scorer stort når de sender tunge, triste franske ballader, som i 01- og ’02-årgangen – for vi er en hel verdensdel som er sulteforet på denslags. Det er jo bare å spørre seg selv: Når hørte du sist en flott, fransk ballade på norsk radio? Som om det var en forbrytelse å like kvalitet. Årets bidrag er signert elektronika-artisten Sebastien Tellier, den synges – skrekk og gru! – på engelsk med tittelen Divine. Den går fint inn i fransk elektronika-tradisjon av sorgmuntert laissez-faire som skal bli spennende å følge. En kjempehit i hjemlandet og på vei oppover i alle Middelhavsland denne uken.

Ja,ja, Maria og Norge, da er det faktisk bedre å være lykkelig som liten….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende