Det naturlige og enkle vant årets GP-finale. Det kan tyde på at publikum har fått mer enn nok av pompøse utstyrsnumre og pretensiøse “stjerner”. Nå vil vi ha nabojenta og – gutten å heie på. Musikalsk er Satellite nåtidspop i naivistisk Lily Allen-stil med et smittende humør. I år var det de rytmiske sangene som kom høyest på resultatlisten, hvilket gikk utover balladene.

Norge kom på 20. plass, en av de dårligste plasseringer et vertsland har oppnådd i en finale. Etter en snublende generalprøve, ble det verre under selve finalen. Nervøsiteten ødela for Solli-Tangen som aldri klarte å hente seg inn etter feilskjærene i sangens begynnelse. Dette har ingenting med talent å gjøre, men med rutine og erfaring.

Med denne plasseringen mislyktes NRKs Solli-Tangen-strategi – og den ligger nå ligger i grus. Siden før de norske delfinalene lå det i kortene at Solli-Tangen var NRKs favoritt og/eller ble behandlet annerledes enn de andre deltagerne. Han var f.eks den eneste artisten som opptrådte på hjemmebane.

Her hadde vi en GP-vinner – i et vertsår – som virket litt uinteressert, som omtalte GP i til dels negative ordelag hvilket toppet seg på gårsdagens pressekonkurranse der Solli-Tangen omtalte bidraget som “Rema 1000″. Om det var humor, kan han være sikker på at det ikke er en humor som de som stemte og heiet ham frem til seier forstår.

Solli-Tangen ble en uskyldig, men også deltagende brikke i en GP-delegasjon som satte egen agenda foran den profesjonelle. I tillegg er det kommet frem uheldige koblinger mellom privatliv og jobb som i uansett bransje ikke er ønskelig. Han ble behandlet som en kommersiell popstjerne fra et kommersielt selskap, bare på en uprofesjonell og klønete måte. En norsk GP-vinner er ikke som andre popstjerner. Han/hun er stemt frem av publikum i en konkurranse finansiert av det offentlige og har et ganske annet utgangspunkt for en karriere enn øvrige utøvere. Deri ligger privilegier og plikter. Solli-Tangens leir tok grådig for seg av godene, men tok for lett på pliktene.

Når medlemmer av den norske delegasjonen i tillegg er så freidige å mene noe om den svenske fiaskoen, er det åpenbart at det er problemer med gangsynet på Marienlyst.

Hovmod står som kjent for fall. NRK må nå rydde opp i etikkaoset som rir GP-redaksjonen og evaluere Solli-Tangen-perioden. Solli-Tangen selv lider fra mandag samme skjebne som julenissen trettende dag jul: absolutt uinteressant.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I tretten dager har vi vært i GP-himmelen/helvetet – alt etter som.

Himmelen har NRK, de hundrevis av frivillige og andre innleide samt hele Oslo og Bærum sørget for. Maken til arrangement og stemning på by’n har ingen vært med på. Dette sies ikke i blind patriotisme, men er et konsentrat av tusenvis av tilbakemeldinger i løpet av disse dagene samt mine egne erfaringer fra sytten europeiske finaler. Og dere vet, jeg sier ifra!

Riktignok var stemningen mer løsluppen i Tallin i 02, men det skyldtes ene og alene at det lokale bryggeri var hovedsponsor og sørget for gratis fludium døgnet rundt. Kanskje en idé for Fridtjof Nicolaysen på Arctus?

Helvetet på jord har musikken og “artistene” sørget for. Det er sjelden at så mange har hørt så mye fælt på så kort tid. Det meste påkaller latter, noe blir man bare stum av og noe blir man bare trist over. Enkelte ganger tar man seg i å tro at man befinner seg på pornomessen Sexorama 2010 når overseksualiserte “stjerner” trykker pubeshår og kroppsdeler mot kameralinsene. Jeg ville aldri ha latt min 8-årige datter se Moldovas bidrag. Hun ville sannsynligvis ha spurt:”Pappa, hva feiler den damen der?” Og dét, ladies and gentlemen, er GP-sirkusets beste spørsmål.

Selvsagt finnes perler blant alt svineriet. Men de perlene er det opp til seerne å finne, når de i kveld går til sms-urnene. Slik er GP, cup er cup, ballen er rund og vår heltetenor fra Telemark kan være ett eneste poeng fra evig berømmelse i GP-universet til å være like interessant på mandag som julenissen trettende dag jul.

La nå ikke et korsett fra Moldova ødelegge festkvelden. Det er i kveld vi skal ha valuta igjen for NRKs forringelse av fremtidige programtilbud og den kvarte milliarden som svever over Fornebu-landet. Det er i kveld festen etter et år i GP-rus skal nå sitt endelige klimaks. I kveld skal stemmeskjemaer, mobiltelefoner og pizzaer fly vegg-i-mellom i takt med usensurerte kommentarer om det visuelle vis-vaset og musikken som som vil glede og forarge i like store doser.

God fornøyelse, folkens. Og – mirakel over alle mirakler – vi har allerede slått Sverige!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Programledernes grand finale-kostymer er skuffende, nærmest ordinære. Takkoglov har Erik Solbakken endelig fått på seg smokingen, mens damene er i kjoler til litt nedenfor knærne.

Alexander Rybak åpner showet og får sannsynligvis øyeblikkelig opp stemningen før Aserbajdsjans makeløse forestilling drar det hele i gang.

Midt i de 25 landene er det ganske laber stemming, og om du dupper av mens Hviterussland rasler med sommerfuglvingene i sang nr.9, så er du ikke alene – det var det mang en journalist her i pressesenteret som gjorde i dag. Hellas’ testesterontrommer vekker deg fort i sang nr.11 og når tyrkerrocken herjer i sang nr.14 kan du like godt våkne for å få med deg resten.

Pauseinnslaget er fremdeles hemmelig og ble ikke prøvd under ettermiddagens prøver.

Før de to semifinalene klarte jeg å tippe 8 av 10 finalister riktige. Dermed kaster jeg meg uti det, og tipper de ti øverste i morgendagens finale. Listen er urangert, bortsett fra vinneren som jeg tror blir Tyskland.

Norge

Aserbajdsjan

Irland

Hellas

Tyrkia

Island

Romania

Armenia

Danmark

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sangen var ikke god nok og fremførelsene på prøvene vekslet mellom direkte dårlige, via middels til generalprøven bare timer før semifinalen hvor hun endelig fikk det til. Selv jeg som alltid tippet at Sverige ikke ville kvalifisere seg, begynte å øyne svensk finaleplass.

Nervøsiteten ødela for Anna. Stemmen og kroppsspråket talte sitt tydelige språk. Til tider var det ubehagelig å se på. Dette har ingenting med talent å gjøre, men med rutine og ren teknikk som hun manglet. Hun sang før Safura fra Aserbajdsjan – en oppvisning i kreativ kontroll og artisteri. Kontrasten var åpenbar, og Sveriges bidrag fortonte seg plutselig som et selvmål.

Sveriges tap er ingen spøk i Sverige. Landet er en pop-supermakt. Pop er et fag og industri. Svensk P3 har dunket ut popmusikk siden 1962, hele fem år før BBC i Storbritannia begynte med det samme. Pop er i det svenske blodet. Derfor er de dårlige tapere, fordi dette er alvor. Innerst inne drømmer enhver svenske om at en dag oppstår et nytt ABBA. Dermed blir de ofre for sin egen suksess – og de mest synlige ofrene er de svenske GP-bidragene.

Nå håper jeg inderlig at Sverige og svensk media behandler Anna på en redelig måte. De svenske “kvällstidningarna” er beryktede for sin krasse stil og hensynsløse fremferd, så det er å håpe at de besinner seg i dette tilfellet.

Anna gjorde sikkert så godt hun kunne. Da kan man ikke forlange noe mer.

Midt oppi Sverige-sjokket er det all grunn til å gratulere Georgia, Kypros og Romania med finaleplass – alle med norske krefter. Også gratulasjoner til Danmark som under sending presterte sin beste fremførelse. Personlig er jeg litt lei meg for at Nederlands gla’sang ikke kom med.

Nå går Sverige amok. Vi går til finale. Nei, det er aldri kjedelig i GP!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

GP-sirkusets travleste er neppe storfavoritten Lena fra Tyskland som følges døgnet rundt av et rekordstort tysk/kontinentalt pressekorps. Det er heller ikke min britiske kollega Jonathan som rapporterer til 62 (!) engelskspråklige radiostasjoner verden rundt. Ei heller er det de to presidentene for de to rivaliserende greske GP-klubbene som skal holde styr på over 200 elleville greske fantaster – det er faktisk vanskeligere enn det høres, og det går ikke akkurat stille for seg.

De travleste er de hundrevis av frivillige og profesjonelle som holder denne fascinerende maskinen i gang. Det mest fascinerende er jo selvsagt at konglomeratet av yrkesgrupper og funksjoner faktisk går som et sveitsisk urverk med tysk presisjon og atskillige doser norsk stå-på-humør.

Kaféen i pressesenteret er et godt eksempel på et slikt ustoppelig urverk. De får skryt for maten som lages i et provisorisk kjøkken, men som ikke står tilbake for hva en permanent kafé klarer. Hver dag er det nye menyer. GP-sirkusets mangfoldighet bevises ved at det serveres ferske måltider etter både halal- og kosher-regler, samt vegetarretter. Det er intet annet enn imponerende – hvilket annet spisested i Europa kan oppvise maken? Her om dagen spiste jeg torsk i tomatsaus som var svært velsmakende og akkurat passe kokt – som nordlending er jeg plagsomt kresen og vet hva jeg snakker om. Kokkelua av for de travle jentene og gutta på kafeen!

En annen som har absurd travel dager er NRKs innspillingsleder Nina Brym. En innspillingsleder er “sjefen på gølvet”, den personen som er overalt med store øreklokker og “clipboarden” parat – og gir beskjeder til alle i rasende fart. Hun er et kommunikasjonssentrum mellom alt som foregår i hallen og den tekniske siden som sitter i busser på utsiden. Av og til får man et glimt av henne på fjernsynet, for hun er den siste artistene har kontakt med før de entrer løvens hule på scenen. En god innspillingsleder er stjernediplomat med silke- og stålhånd og er alltid på rett sted. Å se Nina Brym i aksjon er å se en 120% proff briljere i sitt fag. Hun illustrerer denne makeløse begivenheten som garantert kommer til å gjøre oss alle med norsk pass stolte. Hodeklokkene av for Nina og hennes kolleger!

Livet bak kulissene er noe å tenke på i sofakroken i kveld når det farvesprakende showet flimrer over skjermen. Om tirsdagens semifinale var som å se maling tørke, er kveldens semfinale det motsatte: Fest, fart og farver – og ulidelig spenning og dramatikk. God torsdagskveld og takk-og-lov for vårt norske humør!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skal vi ta verste først: Sverige går ikke videre. Unge, søte og urutinerte Anna Bergendahl faller igjennom. Til tross for sangens åpenbare tristesse smiler hun som om det skulle bli forbudt i morgen den dag, og hun er tydelig nervøs. Dette blir for anonymt og spinkelt, til tross for at sangen i seg selv er gangbar P4-ørefyll.

Danmark – som skal skildre to forhenværende elskende som savner hverandre og søker tilbake – oppfører seg fremdeles som de er motparter i lønnsforhandlinger. Chanée & N’evergreen har gode stemmer, men mangler totalkt kjemi og lidenskap som sangen fordrer. Og det er sangens suggererende pophåndverk som redder dem. Tenk hvordan den kunne ha vært med saftig, dansk lidenskap. De går videre -  med et nødskrik.

De har alt å lære av Ovi fra Bryne og Romania og hans partner Paula Seling. I Playing With Fire leker de virkelig med ilden. Det gnistrer mellom dem og de to er noe av det mest sensuelle – ikke seksuelle – som har stått på en GP-scene. Her er to meget habile musikere som behersker alle sine virkemidler og det gjør ingen verdens ting at Paula gjør Fergie fra Black Eyed Peas rangen stridig som verdens mest sexy skapning. Bevaremegvel for en flott opplevelse – og bravo Bryne!

Safura fra Aserbajdsjan er ikke mindre imponerende. Til å være 17 år er hun sensasjonelt god i all sin dramaturgi og tolkning av kjærlighetens bitterhet. Hun lever seg totalt inn i rollen og jeg er ikke i et sekund i tvil om at hun mener hver eneste tone. Luktesalt – nå!

Det samme kan sies om Ukrainas Alyosha. Med et annet arrangement kunne Sweet People vært et albumspor på et Patti Smith-album. Alyasho er uttrykksfull og ikke redd for å blottstille seg, noe som veier opp for mangel på umiddelbarhet.

I motsatt retning er Nederlands landsens pike Sieneke som setter hele Europa i godt humør med Ik ben verliefd (Sha-la-lie). Hun og sangen er så folkelig at selv Ole Ivars ville ha nølt med å ta denne opp på repertoaret. Sangen går rett inn i hjernebarken – der forblir den – og jeg tipper finale.

Irlands sanger er Niamh Kavanagh (GP-vinner 93) stiller med en kraftballade som i refrenget ligner til forveksling på vårt bidrag. Begge er svenske, så det var vel høstsalg på Clas Ohlson den dagen. Da blir spørsmålet om Europa foretrekker en moden irsk damestemme som har vunnet GP før, eller en ung, norsk Il Divo-kloning.

Programlederne er like stødige som i går. Om Haddy var sjokkerende vakker i blått i går, er hun … eh … hva er ordet … ubeskrivelig vakker i signalrødt. Nadia virker litt eldre enn sin alder i dypt fiolett, mens blondinen Erik ser ut som om han fremdeles er på vei til jobben i DnB Nor Finans. NRK bør merke seg at i mange europeiske land er det dypt uhøflig av en gentleman, som man må formode herr Solbakken er, undredriver klesdrakten til sitt følge – i dette tilfelle to av Norges vakreste kvinner i svimlende vakre aftenkjoler. Og til aftens kler en herre seg i mørkt.

DISSE TI TIPPER JEG GÅR VIDERE:

Armenia

Israel

Danmark

Sveits

Aserbajdsjan

Ukraina

Nederland

Romania

Irland

Tyrkia

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv tippet jeg riktig på åtte av ti finalister. Hvem kunne forutse at Portugal gikk til finale? Sangen er like poengløs og kjedelig, men du-store-all-verden for en gnistrende fremførelse! Den gode Filipa holdt igjen på prøvene og gav alt da det gjaldt. Hun er sikkert på god vei til å bli kanonisert i hjemlandet, som i de siste seks årene bare har vært i finalen to ganger. I tillegg har Portugal gode minner fra Oslo. Deres 6. plass fra 96 er deres beste plassering i GP.

At Russland gikk videre må skyldes godt naboskap og/eller juryer som anså grønn-grå-triste Peter Nalitch som en mer kunstnerisk og troverdig artist enn andre lands effektmakeri.

Det at Malta ikke gikk videre, kan gi oss en indikasjon på at det ikke er ballade-år i år, og gjør dermed den andre semifinalen og Norges plassering ytterligere spennende.

I dag er det gjennomgangsprøver for morgendagens semifinale. Det er den tøffeste av de to med flest favoritter, større geografisk spredning og også flere genre.

Det blir balladekrig mellom Israel, Sverige, Aserbajdsjan, Irland, Kroatia og Georgia der Danmarks helpoppete halvforte ballade svever over vannene som den store favoritten – sammen med Aserbajdsjan.

De store spørsmålene er om den danske duoen har mobilisert nok saftig, dansk lidenskap siden prøvene som var svært skuffende. Og vil svenske Anna Bergendahl falle igjennom og vikle seg inn i glemselens ubønnhørlige slør med sin hverdagstristesse av en sang? Smelter Armenia tradisjonen tro hjerter? Innfrir helproffe, 17-årige Safura fra Baku med sitt sceneshow om dryppende kjærlighetstårer? Og ikke minst, kjære landsmenn, oppdager Europa at Irland og Norges refrenger er så å si identiske?

Sverige satser mye på hjelp av publikum som de ber om skal vifte med lysstaver for å skape atmosfære under fremførelsen. Det er all grunn til å stille spørsmål ved bruk av publikum på denne måten som lett kan oppfattes som favorisering. Dette kan føre til at Ukraina neste år ber om at publikum skal ta bølgen under sin præriedans, eller at Irland forlanger et publikum med veivende armer i begersvingbevegelser til deres drikkevise.

Kjære EBU, kan vi ikke bare få hoie og klappe og vifte med flaggene våre som vi pleier?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var første gang utenlandsk presse fikk se de tre programlederne i aksjon. Vanligvis har programlederne minimal interesse for utlendingene, hvis det ikke skjer en stor tabbe, da. Ganske uventet oppstod det diskusjoner på pressesenteret om programlederne – med feil fous. Enkelte journalister fra land som ikke skal nevnes lurte på hvilket land Norge var, som hadde  “slike programledere”, etterfulgt av fordomsfull hverdagsrasisme.

Det er et paradoks at slike holdninger finnes i GP-sirkuset. Nettopp GP må da være noe av det mest inkluderende og fordomsfrie evenementet som finnes. I GP er man farveblind og nettopp konkurransens essens er at vi er forskjellige både i tro, språk og kultur. Har man ikke skjønt dét, får man nesten begynne som fotballreferent.

I tillegg har det vakt en viss oppsikt at Palestinakomiteen i Norge skal demonstrere mot Israel. Til Aftenposten opplyses det at et land som okkuperer et annet, ikke bør tillates i GP. Det må stå dårlig til med Europa-kunnskapene i Palestina-komiteen som kommer med et slik utsagn. Jeg kan nårsomhelst introdusere dem for kolleger fra f.eks. Kypros, Nord-Irland eller kurdiske Tyrkia, så kan de få levende beskrivelser om hvordan det er å leve i et såkalt “okkupert” land.

Demonstrasjonen skal være flaggvifting som er en spesialøvelse i GP. Når du i kveld følger den første semifinalen med den elektriske stemningen i hallen, er det nettopp flaggene i alle Europas farver som kanskje er det mest suggererende og stemningsskapende elementet. I god GP-ånd heier jøde på muslim, katolikk på protestant, nord på syd, øst på vest –  og vice versa. Man er patriot på egne vegne, men finner glede i andre kulturuttrykk. Klisjeen om at musikk er grenseløs, bevises en gang i året i dette sirkuset.

Sånn sett kan GP være litt av et kurs for politiske meningsbærere som har til formål å spre fred og forståelse i verden. Hva Europas politikere ikke klarer, klarer GP. Dermed er det bare å finne frem flagget og benke seg i sofaen – og heie på sangen du liker – uansett hvor den kommer fra.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den åpner med überpompøs, Carl Orff-inspirert musikk ledsaget av smilende ansikter fra alle folkeslag. Deretter står de tre programlederne blant publikum, og det er Nadia Hasnaoui i flaskegrønn, lang kjole med skulderbesetning som får æren av å si de legendariske ordene: “Good evening Europe!”

Haddy N’jie er sjokkerende vakker i en mørkeblå lang kjole, mens blondinen Erik Solbakken blir litt blek og fattet i sin tradisjonelle dress med hvit, åpen skjorte – og ser ut som en finansanalytiker fra DnB Nor som har gått feil.

Alle tre snakker et forbilledlig engelsk, mens Hasnaoui supplerer på et uklanderlig fransk.

De tradisjonelle postkortene består av bilder fra de respektive lands hovedsteder der ungdommer hyler i Ti-i-skuddet-stil. Det kan da umulig være verdt arbeidet og pengene, de maks 10 sekundene de varer? Resten er publikumsbilder fra arenaen og nærbilder av artistene som står nervøse i kulissene før de entrer scenen – en artig detalj som skaper nerve i programmet.

Moldova åpner ballet der Olia Tira er kledd i en kort ballettkjole i sølv, over et porno-korsett i svart og herskerinne-støvletter til over knærne. Fryktelig vulgært selvfølgelig, men stor komikk for oss med litt gal humor.

De finske jentene i Kuunkuiskaajat overbeviste nok en gang – trampeklapp og applaus i pressesenteret.

Serbias Milan Stankovic var om mulig enda blondere enn de finske jentene i en mini dueblå sjakettjakke over hvite fritidsslacks. Hvite busker fordrer sin mann, som det heter, mens den dansende Milan mer ser ut som en flyvertinne fra Serbian Airways som har forsynt seg litt for mye av godsakene på trallen.

Maltas Thea Garrett ser ut som en ung Liza Minelli på en usedvanlig edru dag og synger meget overbevisende. Sceneshowet er svært delikat der det vokser englevinger bak henne. Stor applaus i pressesenteret.

De greske muskelgutta Giorgos Alkaios & Friends er i hvitt og fremstår mer som personlige trenere på en gøyal sommerfest enn som moderne popartister. Dette er Middelhavs-macho så det holder, og de går garantert til finale.

Hviterusslands gruppe 3+2 er ubetalelige der de tre kvinnene ser ut som juletrekuler i sine paljettballkjoler. Og vips spretter det opp sommerfuglvinger bak dem i pakt med tittelen Butterflies, så her er det både jul og sommer på en gang.

Island er siste og 17. land ut med en drøvtyggende discosang som ikke går noen steder, men den glemmes fort på grunn av Hera Björks rød-lilla ballkjole som ikke er for den svakhjertede.

Konklusjon etter første gjennomgang: Meget god gjennomføring, flotte programledere (litt mer stasj & tull på blondinen, takk!) og deilige, underholdende kostymer på hele bunten.

Jeg tror disse 10 går til finalen:

Moldova

Finland

Serbia

Bosnia & Herzegovina

Belgia

Malta

Albania

Hellas

Hviterussland

Island

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var som det måtte være; en kakafoni av skjønnhet, blitzregn, latter og skråling. Absolutt kaos foran barene som gikk tomme for glass og en evig kurtisekamp delegasjonene imellom for å få mest mulig oppmerksomhet rundt sine stjerner.

Luften var stinn av taxfree-parfyme, kjolestoff og solstudiohud så innbydende at man kunne tro man befant seg i en silkehimmel. Smilene var så kritthvite at det virket som om en hvit tornado hadde fart over Rådhusplassen. Her var alle knep tillatt i et EM i luftkyssing der alle var “wunderbar” og “gorgeous” for en stakket stund. En GP-fest er glitrende overfladiskhet satt i system og showbiz-myter i høyeste potens. “Dahling, how are you?”

Enkelte slapp å kjempe om oppmerksomheten. Overalt der tyske Lena gikk, var det som om det var Pave- og Obama-besøk på en gang. At hun i tilegg feiret 19-årsdagen sin, la ingenlunde demper på mediahysteriet som nå nærmer seg kokepunktet blant den kontinentale presse.

Åpningsfesten var et praktfullt punktum for en festuke der Oslo og Bærum har vist seg fra sin beste side. Ikke bare klimatisk, men ikke minst menneskelig. Selv det absurde prisnivået glemmes når de utenlandske gjestene beskriver sine inntrykk. Eller som en kollega fra Vilnius, en av Europas vakreste byer, sa: “Dere nordmenn er så hyggelige at vi ikke merker at dere raner oss på høylys dag!”

Men nå er det slutt på hyggen og kosen. I dag setter GP-sirkuset inn femtegiret med prøver frem til kl. 23.00 på arenaen.  Hittil har landene prøvd individuelt, i dag gjennomkjøres selve sendingen slik den skal gå i morgen kveld. Hvert sekund teller, nå skal resultater av en ukes intense prøver settes ut i livet. NRKs stab har fått mye godord denne uken, ikke minst for sin militære presisjon når det gjelder å holde tidsskjemaet.

Selv om musikken til tider er så dårlig og kjedelig at det nærmer seg smertegrensen, er det bare å nyte fjernsynsbildene og forestille seg det minutiøse maskineriet bak kulissene. Skift batteri i fjernkontrollen og kjøp inn føde til sofafesten i morgen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende